80-års Fredsmarkering

En vei til forsoning

Kirkenes, 24-25 oktober 2024

I oktober 1944 ble Øst-Finnmark frigjort av Sovjetiske styrker og Wehrmacht trakk sine styrker ut av landsdelen.

Etter mer enn fire års omfattende okkupasjon, tysk undertrykkelse og vold og Sovjets kontinuerlige bombing kom endelig freden til befolkningen i Sør-Varanger.

Fram til nå har vi feiret frigjøringen sammen med Russland. Sist ved 75-års feiringen i 2019.

I dagens situasjon er et slikt arrangement umulig. Jeg forslår derfor at vi i stedet feirer FREDEN.

Dette skjer med forslaget

Underveis i arbeidet hadde jeg behov for innspill fra folk jeg mente kunne være interessert i dette tema - Fred og Forsoning med tidligere fiender (og her hjemme).

Mine støttespillere som har støttet arbeidet med ideen er:
Knut Kristoffersen fra Sør-Varanger Historielag, Krigshistoriker Rune Rautio, Biskop emeritus Per Oskar Kjølaas og Trygg Jakola fra Vadsø Historielag og Varanger Årbok.

Juli 2023

Sendt ide-beskrivelse til sentrale politikere for alle partier i Sør-Varanger

7.august 2023

Knut Kristoffersen og jeg presenterte forlaget for Varaordfører Elin Mathisen, Kontorsjef Dan Robert Svenske og Kulturansvarlig Harald Sørensen. Våre tanker og ideer og forslag ble godt mottatt og det er vel lov å si et konklusjonen var: "Dette skal vi få til"

30.august 2023

Orienteringssak i kommunestyre. Litt nervøse forberedelser pågår, bør konferere med Knut Kristoffersen før møtet.

September 2023

Forutsatt positiv mottakelse i kommunestyre. Administrasjonen presenterer plan for gjennomføring med budsjett

Oktober 2023

Sør-Varanger Historielag har nå ansvaret for oppfølging av forslaget overfor SV-kommune. Et revidert forslag med budsjett er formelt levert kommunen. Etter en runde med kulturansvarlig er det vår mening at SV-kommune må ta ansvaret for og ledelse av arrangementet med SV-Historielag som prosjektstøtte.

Milepæler :for videre saksbehandling:

Formannskapet - 22.11.2023
Utvalg for levekår - 28.11.2023
Kommunestyret - 06.12.2023

25. oktober 2023

Markeringen av 79 år siden frigjøringen i 1944 gikk ikke så bra. Sør-Varanger Kommune ville, naturlig nok, ikke feire frigjøringen sammen med representanter for Russiske myndigheter og militære. Dessverre førte det hele til litt "knuffing" mellom vår ordfører og representant fra det russiske generalkonsulatet på Kirkenes. Det førte til at Norges ambassadør i Moskva ble innkalt og overlevert en offisiell klage fra Russiske myndigheter.

Neste års markering har med dette blitt, slik jeg har spådd, et politisk og diplomatisk dilemma for norske myndigheter. Noe de sannsynligvis ikke vil overlate til lokale politiske myndigheter i Sør-Varanger.

November 2023

Sør-Varangers sendte forslaget til Finnmark Fylkesmyndigheter med anmodning om at de tar over planleggingen av neste års markering. Nå venter vi spent på hva FFK mener om planene vi har lagt fram.

Februar 2024

Fylkesutvalget vedtar at Finnmark fylkeskommune skal markere 80 år siden frigjøring av Finnmark med fokus på fred, forsoning, demokrati, og kraften i det frie samfunnet. Markeringen skjer fra høsten 2024 og inn i 2025 - og legger kr. 800.000 i potten til begge årene.

Mai 2024

Historielaget og jeg har ventet lenge og ringt mange ganger for å få hvite hva som skjer. Vi vet at det er oppnevnt en arbeidsgruppe ledet av en fra UiT, men vi har ikke hørt noe.

Juni 2024 - nå vet vi at Forsoningsmarkeringene starter i 2025

Prosjektleder for årets markering Rune Sundelin sier følgende:

80 års Markeringen i 2024 blir en nedtonet fagkonferanse. De har ingenting med neste års markering å gjøre
Historielaget tar kontakt med fylket for å diskutere neste års planer, for å finne ut i hvilken grad mine ideer vil bli benyttet og historielaget bli trukket inn i arbeidet
Mine kontakter i Østerrike støtter fortsatt prosjektet
2025 passer faktisk enda bedre enn 2024. Fred og Forsoning 80 år etter frigjøringen - burde vært tema for hele landet. Det norske folk frigitt - østerrikere og tyskere endelig frigjort fra sin fryktelige despot og diktator. .

Hvorfor?

At 2.verdenskrig var en angrepskrig uten noen form for akseptabel begrunnelse er udiskutabel og medførte ubeskrivelige grusomheter i regi av nasjonalsosialistene under Hitlers ledelse. Den del av historien kjenner vi alle sammen, flere ord er unødvendige fra min side.

Jeg er imidlertid opptatt av at krig er et fundamentalt svik mot menneskeheten, uansett hvilken side man tilhører. Derfor tar jeg til orde for å feire freden med representanter for det Østerrikske folk.

En Fredsmarkering med representanter fra Vorarlberg Region i Østerrike. Et område som sammen med Tirol, mistet mange av sine menn ved Litsa fronten og i Sør-Varanger. Er min informasjon korrekt mistet 10-12000 av Wehrmachtsoldater livet ved Litsa fronten og i Sør-Varanger.

Jeg mener tiden, for lengst, er inne til å åpne oss for lidelsene krigen påførte det tyske og østerrikske folket.

Det hevdes med rette at,
"Krig starter med løgn, fred må derfor starte med sannhet".

Mange sider av 2.verdenskrig har vært belyst i tusentalls bøker og filmer og tusenvis av forskningsdokumenter har belyst krigens vesen, men noe har allikevel manglet.

Spesielt i litteratur og film har heltene og forræderne, med hederlige unntak, tatt stor plass i historiefortellingen, gjerne på karikert vis. Denne svart-hvit fremstillingen er heldigvis i ferd med å ender seg, nyere forskning og litteratur viser nå i større grad flere sider ved krigen. Kunnskap som, i større grad, hjelper oss å forstå krigens vesen og hva den gjør med oss mennesker.

Begravelse av tyske soldater et sted i Nord-Norge

Personlige erfaringer og motiv

I min bok "SVIK-Sannheten var krigens første offer" har jeg forsøkt å trenge inn i hva okkupasjonen i Finnmark, spesielt i grensekommunen Sør-Varanger, har påvirket vanlige folks valg og handlinger. Gjennom å følge norske Gerd og den østerrikske soldaten Tonis liv fra 1938-1948 har jeg forsøkt å forstå krigens konsekvenser for deres kjærlighet, for deres familier og venner i begge land.

Med en mengde private brev fra krigen, personlige fortellinger fra besøk i Østerrike og innsyn i SS-Lebensborns arkiver i Norge har jeg fortalt historien om forholdene på Kirkenes og landsbyen Hohenems i Østerrike.
Jeg ville skrive en bok om menneskene i krigen- ikke krigen som sådan.
Jeg ville møte alle menneskene i den dokumentariske historien med åpent sinn og respekt. Jeg ønsket å finne menneskene bak deres roller i krigen. Det gjelder hovedpersonene og deres familier, tyske soldater, SS-offiserer og alle andre som er nevnt.
Arbeidet, som pågikk i tre år før bokutgivelse, åpent mine øyne og hjerte for sider av krigen jeg ikke har vært oppmerksom på tidligere.

Når vi slipper mennesker innpå oss, med åpent sinn, skjer det noe med oss. Mulighetene for å se flere versjoner av krigen, en de vi er vante til, kan åpne seg.

Jeg vil gjerne, med mitt initiativ, at vi skal åpne oss for å se og lære om østerrikernes opplevelse av krigen.

Gerd fotografert av SS-Lebensborn juli 1942 for søknad om reise til Østerrike

Toni Halbeisen fotografert i samme anledning

Krigen er ikke historie - det er nåtid

Krigens erfaringer lever fortsatt sterkt i mange norske familier. Dette er i sterk grad også tilfelle i Tyskland og Østerrike.

For barn med tyske fedre, barn av NS-medlemmer, profitører og forrædere er krigen i høyeste grad nærværende. Mange mennesker har hatt det vanskelig på grunn av foreldres eller familiens valg og handlinger under krigen.

For det tyske og østerrikske folk har dette vært og er fortsatt vanskeligere enn i Norge og andre landet som ble angrepet og okkupert.

I Østerrike snakker man ikke om Krigshistorien men om Geschicte des Nastionalsosialismus. Slik ønsker de å markere at krigen "tilhørte nazistene" ikke Østerrikerne. For folket var de fem årene i krig så mye annet.

Tausheten, om disse forholdene, har ikke hjulpet noen. Tausheten lar traumer og skam leve videre mens kunnskap og sannhet gir forståelse og trøst og kan føre til at mennesker og folk kan forsones i felles ønske om: "Aldri mer krig".

Forsoning betyr: "Å etablere vennskapelig forhold mellom tidligere fiender"

Forsoning er veien til varig fred.

Hvorfor Vorarlberg i Østerrike

Valg av Vorarlberg for en felles Fredsmarkering var i utgangspunktet et personlig valg. Den østerrikske soldaten Toni og hans familie, en av hovedpersonene i min bok, var fra landsbyen Hohenems i regionen Vorarlberg. Det er der mitt søskenbarn Heinz ble født i desember 1942.
Under arbeidet med boken besøkte jeg området og ble kjent med en del folk. Folk som fortalte om fedre og brødre som var på Kirkenes under krigen, og viste meg bilder av de som hadde falt der nord. Jeg ble godt kjent med en historiker som senere har bistått i arbeidet med boken.

Senere har jeg lært at det er flere grunner til at Vorarlberg er et godt valg:

Regionen mistet uforholdsmessig mange av sine ved Litsa fronten og på Kirkenes. Totalt mistet regionen 7-8000 menn under krigen.
I Vorarlberg, med grense mot Sveits, var det mange tyske soldater som førsøkte å desertere ved å flykte til Sveits.
Institusjoner som Johann-August-Malin og uavhengige forskere i regionen har drevet aktivt opplysnings og forskningsarbeid knyttet til motstandsarbeidet og antifascisme
Vorarlberg har en kulturhistorisk bakgrunn med forankring i industri og fagbevegelse, som Sør-Varanger.

Hvorfor Fredsmarkering på Kirkenes

I juli 1940 kom de første tyske troppene til Kirkenes og Sør-Varanger.

Det tyske angrepet på Sovjet i 1941 fikk store konsekvenser for Øst-Finnmark og Vorarlberg Region og Tirol, i Østerrike.

Kirkenes ble en del av Litsa fronten og Sør-Varanger ble fylt opp av bergjegere fra Østerrike. Som oppmarsj og militært administrasjons område fikk Sør-Varangers befolking oppleve å være en del av krigsfronten, kontinuerlig angrepet av Sovjet.

Dette tette "påtvungne samboerskap" gjorde folk avhengig av en relasjon til okkupasjonsstyrkene. Folket ble etter krigen påført en urettferdig skam og skyldfølelse, for sitt forhold til okkupasjonsstyrkene, som det var vanskelig å snakke om.

Ved krigens slutt var mange finnmarkinger døde og store deler av Øst-Finnmark rasert, jevnet med jorden.

Tyske graver ved Litsa fronten

Fiendens lidelser

Forsoning betyr ikke tilgivelse. Krigen med all sin grusomhet kan vi aldri tilgi ! Krigsforbrytelser, overgrep, undertrykkelse og mange personlige skjebner som følge av krigen kan vi og skal vi aldri tilgi.

Men, kan vi i dag, forstå og erkjenne fiendens lidelser 80 år etter at de trakk seg tilbake fra Sør-Varanger?

Jeg er usikker? Mange vil nok fortsatte vegre seg, og noen ta sterk avstand til å feire freden med våre fiender fra 2.verdenskrig.

Det forstår jeg - og ønsker ikke argumentere mot slike følelser og argumenter. Jeg vil bidra til å starte en prosess der vi på et folkelig, mellommenneskelig nivå tar for oss fakta og personlige historier om hva krigen førte til både for Østerrikerne og oss.

Kanskje kan vi, gjennom kunnskapsformidling og samvær, komme fram til at all krig er et svik mot oss alle - uansett på hvilken side i krigen vi befinner oss.

De første steg mot fred er sannheten.

Tyske soldater før angrepet på Sovjet

Fredsmarkering 2024, mål og visjon

Først det siste tiåret har åpenhet om krigen begynt å spre seg i begge land. Ved hjelp av ærlig litteratur og kritisk forskning er man i ferd med å kartlegge fakta om krigen som ikke har vært kjent tidligere.

Fakta som kan avdekke sannheten om krigens konsekvenser i begge land og bidra til forståelse og forsoning.

MÅL

Sør-Varanger Kommune inviterer Vorarlberg Region i Østerrike til felles Freds- og Forsoningsmarkering 80-år etter freden kom til Øst-Finnmark i oktober 1944.

VISJON

Krig er et overgrep og et svik mot oss alle, uansett hvilken side vi tilhører. Det er all mulig grunn til å hevde at frigjøringen kom som en befrielse for alle, både befolkningen og de tyske soldatene i Kirkenes og ved Litsa fronten.

En slik Freds- og Forsoningsmarkering vil bidra til noe helt nytt i minnefortellingen om Sør-Varanger og krigen. Hittil har man feiret den russiske frigjøringen og avslutningen av krigen. Nå kan man rette blikket et annet sted, mot de omkostningene krigen hadde for både nordmenn og østerrikere som begge var og er offer på forskjellige måter for krigen.

Møter og samtaler med Østerrikere på lokalt nivå er viktig for å forstå krigens konsekvenser for begge land, for å legge bak oss skam og skyldfølelse i et felles ønske om aldri mer å oppleve krig i våre land.

Gerd og Heinz Hohenems juli 1942

Personlige erfaringer

Da jeg skrev boken «SVIK-Sannheten var krigens første offer» var det viktig for meg at historien ble fortalt med fokus på og respekt for menneskene på begge sider i krigen, ikke krigen i seg selv.

Historien om Gerd fra Kirkenes og Toni fra Østerrike er den bærende fortellingen i boken, og belyser relasjonene som oppstod mellom de tyske soldatene, Østerrikerne, og befolkningen.
Jeg ønsket å benytte historien om de to til å utforske hvordan dette samboerskap påvirket lokalbefolkningen i Sør-Varanger og soldatene og deres familier i Østerrike. En nærkontakt og relasjoner sterkt kritisert av de første norske soldatene og den norske regjering i London. En hel befolkning ble med denne urettferdige kritikken påført skam og skyldfølelse fra folk som ikke forsto hva de hadde vært igjennom. Traumer som, for mange, lever videre i etterkrigsgenerasjonene.

Arbeidet med boken har åpnet mine øyne for motpartens lidelser under krigen, og deres traumer, skyldfølelse og skam i de uskyldige etterkrigsgenerasjonene.

Heinz Fitz mitt søskenbarn i Østerrike

Program 24-25 oktober 2024

Som referanse til program for markeringen har jeg valgt et bilde av mitt søskenbarn Heinz Fitz, døpt Hølvold i Hohenems 1942. En av de mange glemte nordmenn i Østerrike og Tyskland. Større åpenhet og vilje til forsoning kunne endret livet hans til det bedre. Da hadde han og moren kommet hjem til Norge i 1947, i stedet ble livet til noe helt annet enn de hadde håpet på.

Mitt forslag er at markeringen starter med en - 1- dag kulturelt program (foreløpig ikke planlagt) og følges opp med 1.dags konferanse.

Program i grove trekke med forelesere fra Østerrike og Norge. :

Dag 1. 24.oktober – Kulturell aktivitet

Dag 2. 25.oktober - Konferanse

Tema 1: Krigens menneskelig konsekvenser
Tema 2: Familie historier fra Sør-Varanger og Vorarlberg
Tema 3: Østerriksk krigshistorie – fokus på menneskelige tap, lidelse og antifascistisk motstand under krigen
Tema 4: Krigens barn og mødre i Østerrike og Norge
Tema 5: Forsoningens utfordringer
Panel debatt

Norsk - Østerriksk aften