Sannheten var krigens første offer

SANNHETEN OM KRIGEN

"Alle kriger starter med løgner - freden må starte med sannhet"

En spissformulering uttalt av en svensk forsker som har vært motiverende for mitt arbeide med boken om Toni, Gerd, Heinz og deres familier.

Jeg har lyst til å føye til at "grunnlaget for fremtidig fred starter med at vi tar et oppgjør med faktagrunnlaget, tausheten, minneforskyvningene, løgnene og hevnen som har preget våre fortellinger om krigen.
Det skjeve historieblikk - alt males i sort hvit etter en krig, da finnes det bare helter, forrædere og fiender.

Verst gikk det utover våre kvinner og deres krigsbarn etter et forhold til en tysk soldat. Hva som forårsaket denne bølgen av hat mot kvinnene har vært studert og vurdert av mange, og ingen enkle svar finnes. Min teori, som jeg håper boka mi vil bekrefte, er at disse forholdene oppstod fordi store deler av norsk befolkning "gikk til sengs ned fienden". Ikke frivillig, mer som en voldtekt i et påtvunget svangerskap.

Etter kapitulasjonen den 10.juni 1940 var holdningen fra norske myndigheter, fagbevegelse og arbeidsgivere "vi må fortsette som før, holde Norge i gang for å unngå alminnelige krisetilstander, sult og fattigdom"

Det betydde, egentlig, minst mulig motstand og en anmodning om ettergivenhet og tilpassing til tyskernes behov for arbeidskraft og plass i Norge.

" De har kommet for å bli - Norge er nå Tysk - og vil sannsynligvis bli det for fremtiden"

Konsekvensene av denne ettergivenheten og holdningen har vært "skjult" i historiefortellingen inntil nylig. Vi elsket å snakke om våre helter "gutta på skauen" og våre forrædere nazistene. Alt som foregikk mellom disse ytterpunktene ble dekket til med taushet. Hvordan Norge og folk flest, den grå usynlige massen, klarte seg gjennom krigen har vært lite belyst. Det var ikke så hyggelig å snakke om alle pengene våre norske entreprenører, brakkebaroner og geskjeftige forretningsfolk tjente på krigen. Det var ikke greit å minne vennskapene med tyske soldater, for å oppnå fordeler, eller rett og slett fordi de var hyggelige folk. At man gikk tur, sparket fotball, festet i lag, kvinner som menn var vanskelig å forklare etter krigen. Da lot vi det gå utover kvinnene som deltok i de samme aktivistene, et lett bytte for det gamle patriarkalske samfunnet "Kvinnene er våre, de gjør det vi (mennene) vil - og dere rører de ikke" . Til kvinnene sa man " De verste landssvikere er de som gikk til sengs med fienden".

Med denne forenklede holdning fant man ut at det var rett å samle kvinner i tyske forhold i en fangeleir på Hovedøyen i Oslofjorden, nedverdige dem på det verste og sende de ut av landet fratatt sitt statsborgerskap.

De som allerede hadde flyttet til Østerrike, slik som Gerd, Asta, Linda og Pia fikk ikke komme hjem etter krigen, slik jeg har fortalt i boka. 

Jeg skreve boka i håp om å finne sannheten og oppnå rettferdighet og forsoning for kvinner og barn som har blitt urettferdig behandlet under og etter krigen. Det ville jeg oppnå ved å skrive en dokumentarisk roman, åpen og ærlig om min egen slekt og deres venner. Kun slik kan vi nære oss sannheten om krigen.

LØGNENE

Tysklands "vennligsinnede overtagelse", det vil si okkupasjonen av Norge i april 1940 var ikke noe unntak. Tyskland forsøkte i det lengste å overbevise det norske folk om sine fredelige og redelige hensikter, og beskytte det nøytrale Norge mot engelsk intervensjon. Hitler var til tider paranoid redd for engelsk invasjon i Nord-Norge og startet tidlig i 1940 å bygge ut enorme forsvarsverk og infrastruktur i landsdelen. Ikke minst i Øst-Finnmark. 

Etter et par tyske bombeangrep, som satte store deler av industrien ut av spill, kom tyskerne i tusentalls til Sør-Varanger kommune for å bygge ut forsvarsverk mot engelsk invasjon. Etter at bombene falt ble det stille på krigsfronten, men desto større aktivitet på arbeidsmarkedet. I juli 1940 var det 1200 arbeidsledige i kommunen, som resultat av bombeangrepene. I oktober var "alle" i arbeid for tyskerne og behovet for arbeidskraft var umettelig. Ryktene om høy lønn startet en stor arbeidsinnvandring fra hele landet, og fra det okkuperte Europa.

Tyske okkupasjonsmakter overtok styre og stell i kommunen, styrte alle arbeidsplasser, overtok alle offentlige bygg og flyttet inn i alle private hjem de mente var passende for sine offiserer. Det ble bygget brakkeleier, forlegninger, lasaretter, forsyningslagre og underholdningstilbud i byen og over store deler av kommunen. En sjarmoffensiv overfor befolkningen isenesatt av Wehrmacht og SS propaganda apparat og fulgt opp av offiserer og menige: 

"Vi er deres venner, her for å beskytte dere. Husk at Norge og nordmenn vil være en viktig del av det fremtidige store tyske rike, kanskje vårt viktigste land og folk", sa de og delte ut arbeidsplasser med høy lønn, delte ut sigaretter, sukkertøy til barna og brennevin til de som smisket litt. 

Ingen slapp unna tyskerne, og mange måtte forholde seg til dem i det daglige liv. "alle var bundet i en relasjon med fienden, på et eller annet vis. 

I perioder var Sør-Varanger besatt av 20-30000 østeriske soldater. Omkring 2-4000 i faste posisjoner i Kirkenes, de øvrige i distriktene og til og fra Litsa fronten. 

"Alt dette for å forsvare seg mot en engelsk invasjon?" spurte folks seg.  Men, motstanden var alltid der. De fleste kjempet for å overleve med barna sine. Med uvilje og avsky måtte de finne seg i den tyske okkupasjonen. Prøvde å finne en hverdag i galskapen, mens de ventet på at noe skulle skje.

Noen ville ikke vente, men starte en ensom motstandskamp hjemmefra eller som partisan på vegne av Sovjet. 

I boken fortelles hele historien.