Alle kriger starter med fortellinger som er tilpasset angriperens behov for mobilisering av folkemassene og for å samle en motivert hær for "oppdraget". 

Hitler brukte samme metode som Putin gjør i dag. "Tyskere i Tsjekkoslovakia og Polen undertrykkes - det kan vi ikke, vi må gripe inn (les: angripe for å frigjøre våre landsmenn)"

Etter at stormaktene tok all makt og fremtid fra Tyskland og Østerrike etter første verdenskrig var det lett å overbevise et sultende arbeidsløst folk om at Tyskland og tyskerne fortjente noe bedre.

Hvordan Hitler klarte å motivere sitt folk til å angripe hele Europa har historikerne skrevet nok om. En ting er sikkert at krigen han førte var fylt med løgn for å tjene hans ambisjoner og galskap.

Løgnene

"Alle kriger starter med løgner - freden må starte med sannhet"

En spissformulering uttalt av en svensk forsker som har vært motiverende for mitt arbeide med boken om Toni, Gerd, Heinz og deres familier.

Jeg har lyst til å føye til at "grunnlaget for fremtidig fred starter med at vi tar et oppgjør med tausheten, minneforskyvningene, løgnene og hevnen.
Det skjeve historieblikk - alt males i sort hvit etter en krig, da finnes det bare helter, forrædere og fiender.

Verst gikk det utover våre kvinner og deres krigsbarn etter et forhold til en tysk soldat. Hva som forårsaket denne bølgen av hat mot kvinnene har vært studert og vurdert av mange, og ingen enkle svar finnes. Min teori, som jeg håper boka mi vil bekrefte, er at disse forholdene oppstod fordi store deler av norsk befolkning "gikk til sengs ned fienden". Ikke frivillig, mer som en voldtekt i et påtvunget svangerskap.

Etter kapitulasjonen den 10.juni 1940 var holdningen fra norske myndigheter, fagbevegelse og arbeidsgivere "vi må fortsette som før, holde Norge i gang for å unngå alminnelige krisetilstander, sult og fattigdom"

Det betydde, egentlig, minst mulig motstand og en anmodning om ettergivenhet og tilpassing til tyskernes behov for arbeidskraft og plass i Norge.

" De har kommet for å bli - Norge er nå Tysk - og vil sannsynligvis bli det for fremtiden"

Konsekvensene av denne ettergivenheten og holdningen har vært "skjult" i historiefortellingen inntil nylig. Vi elsket å snakke om våre helter "gutta på skauen" og våre forrædere nazistene. Alt som foregikk mellom disse ytterpunktene ble dekket til med taushet. Hvordan Norge og folk flest, den grå usynlige massen, klarte seg gjennom krigen har vært lite belyst. Det var ikke så hyggelig å snakke om alle pengene våre norske entreprenører, brakkebaroner og geskjeftige forretningsfolk tjente på krigen. Det var ikke greit å minne vennskapene med tyske soldater, for å oppnå fordeler, eller rett og slett fordi de var hyggelige folk. At man gikk tur, sparket fotball, festet i lag, kvinner som menn var vanskelig å forklare etter krigen. Da lot vi det gå utover kvinnene som deltok i de samme aktivistene, et lett bytte for det gamle patriarkalske samfunnet "Kvinnene er våre, de gjør det vi (mennene) vil - og dere rører de ikke" . Til kvinnene sa man " De verste landssvikere er de som gikk til sengs med fienden".

Med denne forenklede holdning fant man ut at det var rett å samle kvinner i tyske forhold i en fangeleir på Hovedøyen i Oslofjorden, nedverdige dem på det verste og sende de ut av landet fratatt sitt statsborgerskap.

De som allerede hadde flyttet til Østerrike, slik som Gerd, Asta, Linda og Pia fikk ikke komme hjem etter krigen, slik jeg har fortalt i boka.

Jeg skreve boka i håp om å finne sannheten og oppnå rettferdighet og forsoning for kvinner og barn som har blitt urettferdig behandlet under og etter krigen. Det ville jeg oppnå ved å skrive en dokumentarisk roman, åpen og ærlig om min egen slekt og deres venner. Kun slik kan vi nære oss sannheten om krigen.